Hver høst er vi ute i felten for å skaffe rogn og melke fra villfisk.
I vår kommune er det noen få ørretstammer som ikke er berørt av utsettinger.
Disse stammene er det vår oppgave å ivareta. Her får du en oversikt i hvordan feltarbeidet foregår.

For å fange inn fisken bruker vi hovedsaklig to metoder: 
Sperring av bekkeos med ruse eller el-fiske i gytebekken/elva. 

Her har vi brukt ruse med ledegarn.	El-fiskere i aksjon.

	Når vi har fanget tilstrekkelig med fisk, er det tid for stryking.
	Her er en skikkelig fin hannfisk på vei ned i bøtta med bedøvelsesmiddel.  All fisk som skal strykes bør bedøves før  den skal håndteres.  Det er mer skånsomt for fisken og vi slipper å bruke makt for å gjennomføre strykingen. Bedøver man ikke fisken er det fort gjort å skade den ved å klemme for hardt eller at fisken glipper ut av hendene og slår seg mot bakken.
Når fisken har ligget tilstrekkelig lenge i bedøvelsesmiddelet og virker rolig, skal den tørkes.
Det er viktig at fisken er tørr på buken og rundt gattåpningen slik at det ikke kommer vann i rogn eller melke. Skjer dette så vil rogna begynne å svelle og seædcellene i melken vil slite seg ut før befruktningen.
	Når du har tørket godt nok er tiden kommet til strykingen.
Her stryker jeg en hunnfisk. Tommel og pekefinger strykes varsomt langs buken på fisken. Noen fisker er så modne at det holder nesten med å holde de opp ned for å få ut rogna. Rogna oppbevarer jeg i et dørslag slik at evt. veske renner av.
	Her har turen kommet til en hannfisk. Melken fra hver enkelt hannfisk oppbevares separat.  Dette gjør vi av sikkerhetsmessige årsaker og fordi vi ønsker å holde kontroll på antallet med hannfisk. Ved å oppbevare melken hver for seg minsker også risikoen for å få vann i melken. Som du ser på bildet så ser vi riktige så flirete ut! Om det kommer av størrelsen på fisken eller paralleller til andre ting skal være usagt  :-) Både rogn og melke oppbevarer vi i plastposer fram til settefiskanlegget.